Stille etter stormen

Stille etter stormen

av Ellen White

Profeten Elia hadde opplevd stor triumf for Gud etter at Gud sendte ild på Elias alter på Karmel-fjellet mens alle isralittene så på. Ba’al profetene hadde ikke fått bønnesvar fra sin gud. Tross denne seieren for Guds sak blir Elia livredd da han får høre at kongens kone Jesabel hadde tenkt å få ham drept.

I redsel flykter Elia ut i ødemarken.

Stedet på Horeb der Elia hadde gjemt seg, var ukjent for mennesker, men Gud visste hvor han var. Den trette og motløse profeten var ikke overlatt til å kjempe alene mot mørkets makter. Ved inngangen til hulen der Elia hadde gjemt seg, tok Gud kontakt med ham gjennom en engel som var sendt for å finne ut hva han trengte og for å informere ham om Guds planer med Israel.

Først når Elia hadde lært å stole helt og fult på Gud, kunne han fullføre sin gjerning for dem som var blitt forledet til Ba’al-dyrkelse. Den overveldene seieren på Karmel hadde banet vei for enda større seirer. Men trusselen fra Jesabel hadde fått Elia til å unnlate å benytte de gylne anledningene som bød seg. Gudsmannen måtte bli klar over hvor vanskelig hans situasjon var sammenlignet med den gunstige posisjon som Herren ville at han skulle ha.

Gud oppsøker Elia

Gud spurte sin tjener som hadde opplevd slike harde prøver: “Hva vil du her, Elia?” -Jeg sendte deg til Krit-bekken og senere til enken i Sarepta. Jeg påla deg å vende tilbake til Israel og tre frem for avgudsprestene på Karmel. Jeg ga deg styrke til å løpe foran kongevognen til byporten i Jisre’el. Men hvem har pålagt deg å flykte ut i denne ødemarken? Hvilket ærend har du her? -

I sin sjelekval klaget Elia: “Jeg har vist brennende iver for Herren, Allhærs Gud. For israelittene har sviktet din pakt; dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen og nå står de meg etter livet”

Engelen ba nå profeten gå ut av hulen og tre frem for Herren på fjellet og høre hva han hadde å si. “Og se, Herren gikk forbi. Foran ham fòr en stor og sterk storm, som kløvde fjell og knuste knauser; men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv; men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild; men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en svak susing. Da Elia hørte den, drog han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg ved inngangen til hulen.”

Gud åpenbarte Seg ikke for sin tjener i sin makt og velde, men i en “svak susing”. Han ville lære Elia at det ikke alltid den gjerning som synes mest utadtil som tjener hans hensikt best. Stormen raste, lynene glimtet, og en fortærende ild feide forbi mens Elia ventet på at Herren skulle åpenbare seg. Men Gud var ikke i alt dette. Så hørtes en svak susing, og profeten skjulte ansiktet for Herrens nærhet. Irritasjonen hadde lagt seg, og han var rolig og ydmyk. Nå visste han at han alltid ville få hjelp i nød hvis han hadde en urokkelig tillit til Gud.

Det er ikke alltid den mest kunnskapsrike fremstilling av Guds sannhet som overbeviser og får hjertet til å vende om. Menneskehjertet blir ikke påvirket av veltalenhet eller logisk resonnement, men av Den Hellige Ånds milde stemme som har kraft til å forvandle hjertet.

Igjen lød røsten: “Hva vil du her, Elia?” Og på ny svarte profeten: “Jeg har vist brennende iver for Herren, Allhærs Gud. For israelittene har sviktet din pakt; dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet.”

Herren svarte Elia at ugjerningsmennene i Israel ville bli straffet. Noen personer ville bli spesielt utpekt til å fullbyrde Guds vilje og straffe det avguderiske folket. En tøff jobb gjenstod før alle hadde fått anledning til å ta standpunkt for den sanne Gud. Elia skulle dra tilbake til Israel og sammen med andre gjennomføre en reformasjon.

Herren sa til ham: “Dra tilbake og ta veien til ødemarken ved Damaskus! Gå så inn i byen og salv Hasael til konge over armeerne! Jehu, sønnen av Nimsji, skal du salve til konge over Israel, og Elisja, sønn av Sjafat fra Abel-Mehola, skal du salve til profet etter deg. Det skal gå slik at den som slipper unna Hasaels sverd, skal Jehu drepe; og den som slipper unna Jehus sverd, skal Elisja drepe”

Elia hadde trodd at han var den eneste i Israel som tilbad den sanne Gud. Men Han som leser alles sinn og tanker, fortalte profeten at det var mange andre som fortsatt hadde vært tro i de lange årene med frafall. “Jeg vil la sju tusen bli igjen i Israel, alle som ikke har bøyd kne for Ba’al og ikke har kysset ham med sin munn.”

Elia og vi

Man kan lære mye av Elias erfaring i denne tiden da han var motløs og tilsynelatende slått ut. Dette er av uvurderlig betydning for Guds tjenere i dag, en tid som kjennetegnes ved et utbredt avvik fra det som er rett. Frafallet i dag minner mye of frafallet i Israel på profeten Elias tid. De store folkemassene følger Ba’al ved å sette det menneskelige over det guddommelige, lovprise folkets ledere, tilbe Mammon og sette vitenskapen høyere enn de åpenbarte sannheter. Tvil og vantro øver skadelig innflytelse på sinn og hjerte, og mange erstatter Guds ord med menneskelige teorier.

Det blir fremholdt at tiden er kommet da fornuften bør stå over det Guds ord lærer. Man hevder at de ti bud, som er den guddommelige norm for rettferd, er satt ut av kraft. Fienden av all sannhet arbeider intenst og på en bedragersk måte for å få folk til å sette menneskelige ordninger i Guds sted og til å glemme det som han har gitt til lykke og frelse for menneskene.

Selv om dette frafallet er svært utbredt, er det likevel ikke universielt. Alle er ikke lovløse og grove syndere, alle har ikke tatt parti for fienden. Gud har tusener som ikke har bøyd kne for Ba’al, som ønsker et mer inngående kjennskap til Kristus og Hans lov, og som tross forholdene håper at Jesus snart vil komme å gjøre ende på synd og død. Mange har tilbedt Ba’al uten å være klar over det, men Guds Ånd arbeider fortsatt med disse menneskene. De trenger en personlig håndsstrekning fra dem som kjenner Gud og kraften i hans ord. I en tid som denne burde Guds folk være travelt opptatt med å hjelpe andre. Guds engler vil være med dem som kjenner sannheten i den hellige skrift, og som prøver å finne mennesker som lengter etter lys. Ingen behøver å være redd for å marsjere der englene går. Som et resultat av gudfryktige arbeideres innsats vil mange oppgi avgudsdyrkelsen og tjene den levende Gud. Mange vil slutte å vise ærbødighet for menneskelige ordninger og vil modig ta standpunkt for Gud og Hans lov.

Mye avhenger av pålitelige og lojale menneskers utrettelige innsats. Derfor gjør Satan enhver tenkelig anstrengelse for å hindre at Guds vilje blir gjennomført ved hjelp av lydige mennesker. Han får noen til å se bort fra sitt høye og hellige kall, så de nøyer seg med denne verdens gleder. Han får dem til å bli makelig anlagt, eller til å være så opptatt av materielle fordeler at de flytter fra steder der de kunne utrette mye godt. Andre gjør han motløse så de svikter sin plikt på grunn av motstand og forfølgelse. Men himmelen ser på alle disse med den ømmeste omhu. Hvert eneste Guds barn som menneskenes fiende haar fått til å være taus, blir spurt: Hva vil du her? Jeg har pålagt deg å dra ut i all verden og forkynne evangeliet og gjøre folk beredt for Guds store dag. Hva vil du her? Hvem har sendt deg?

Det som gledet Kristus og holdt Ham oppe under lidelser og da han ofret seg selv, var å se at syndere ble frelst. Dette skulle glede alle Hans etterfølgere og være drivkraften i deres arbeid. De som, om enn i begrenset grad, forstår hva gjenløsningen betyr for dem selv og deres medmennesker, vil til en hvis kunne fatte menneskehetens uhyre behov. Når de som ser den moralske og åndelige fattigdom hos de tusenvis av mennesker som lever i skyggen av en fryktelig dom, vil de bli grepet av melidenhet, og fysiske lidelser vil ikke bety noe. Både familier og enkeltpersoner møter spørsmålet: Hva vil du her? I mange menigheter er det familier som er grunnfestet i Guds ord, og som kunne øve en langt videre innflytelse ved å flytte til steder der det er behov for deres innsats. Gud trenger kristne familier som vil dra til de mørke stedene i verden og arbeide forstandig og utholdende for dem som lever i åndelig mørke. Det krever personelig offer å ta imot et slikt kall. Mennesker dør uten håp og uten Gud, mens andre venter på at alle hindringer skal ryddes av veien. Folk er villige til å reise til farlige områder og lide nød og savn bare for å oppnå materielle fordeler og vitenskapelig innsikt. Hvor er de som vil gjøre like mye for å fortelle andre om frelseren?

Det er ikke underlig at åndelige kjemper blir motløse og fortvilet når de blir stresset, og at de tid om annen synes livet er så trist at de ikke ønsker å leve lenger. Da bør de huske at en av de største profeter som noen gang har levd, flyktet for en rasende kvinne. Trett som han var og utmattet etter flukten, og knuget av dyp skuffelse, bad han om å få dø. Men da håpet var ute og hans livsgjerning synes å slå feil, lærte han en av de viktigste lekser i sitt liv. Da han var aller svakest, lærte han at det både er nødvendig og mulig å stole på Gud under de aller vanskeligste forhold.

(Alfa & Omega s. 59-62 )

Obadja