Guds frelsestilbud

Guds frelsestilbud
av H.M.Trangerud

Da mennesket falt i synd, trådte Guds frelsesplan i kraft. Denne planen ble på en spesiell måte illustrert gjennom helligdomstjenesten som Gud gav israelittene ved Sinai-fjellet, en tjeneste som var et avbilde og en skygge av de himmelske ting. (Hebr.8,5)

Mønsterbildet
Etter at de hadde gått gjennom Rødehavet, og videre gjennom øde landområder, slo israelittene leir ved Sinai-fjellet i Midjan, der Gud tidligere hadde talt til Moses gjennom den brennende busken. Gud hadde sagt til Moses: «Når du har ført folket ut av Egypt, skal du tilbe Gud på dette fjellet.» (2.Mos.3,12) Midjan lå i dagens Saudi-Arabia, og Sinai-fjellet finner vi i dag på kartet som Jebel el Laws. (Sml. Gal.4,25)

Etter at Gud hadde forkynt sine ti bud til folket, og de samstemmig hadde svart: «Alle de ord som Herren har talt, vil vi gjøre etter!», kalte Gud Moses opp til seg på fjellet. «Kom opp til Meg på fjellet og bli der! Jeg skal gi deg steintavlene med loven og budet som Jeg har skrevet, for å undervise dem.» (2.Mos.24,12)

Sammen med de to steitavlene, ble Moses også gitt forskrifter om helligdomstjenesten. Han fikk beskjed om å lage et tabernaket (et telt), med en forgård og diverse utstyr. Gud var svært nøye da Han viste Moses hvordan dette arbeidet skulle gjøres, ettersom det var et avbilde av Guds helligdom i himmelen, og skulle være en illustrasjon for menneskene om Guds frelsesplan.

Gud sa til Moses: «Etter alt Jeg viser deg i mønsterbildet for tabernaklet og mønsterbildet for alt utstyret i det, slik skal du lage det.» (2.Mos.25,9) Det finnes bare én vei til frelse for menneskene, og det var viktig at den ble riktig fremstilt.

Guds vei - i helligdommen

Vi forvirres ofte i dag når det gjelder hva som er sannhet og hvordan et menneske blir frelst. Slik har det vært gjennom hele historien. Derfor gav Gud helligdomstjenesten til israelittene, slik at de bedre kunne lære frelsesplanen og Guds veier å kjenne. Samtidig skulle de også være et levende eksempel og vitner om Gud ovenfor de folkeslagene som bodde rundt dem. (5.Mos.4,5-6) Men også for fremtidige generasjoner skulle helligdomstjenesten være et middel til undervisning.

Uttrykket «enhver er salig i sin tro» blir gjerne benyttet for å understreke at det ikke er så farlig hva man tror. Man kan tro det man vil, og blir frelst ved det. Dette er i sterk kontrast til hva Bibelen forteller: «Det kan være en vei som synes rett for mannen, men enden på den er dødens vei.» (Ord.14,12)

Jesus kom med denne oppforringen: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til forapelsen, og det er mange som går inn gjennom den. For trang er den port og smal er den vei som fører inn til livet, og det er få som finner den.» (Matt.7,13-14)

Da noen spurte Ham: «Herre, er det få som blir frelst?», svarte Han: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange port! For Jeg sier dere: Mange skal søke å komme inn, men ikke være i stand til det.» (Luk.13,24)

I en verden hvor forskjellige kristne grupperinger alle bekjenner seg til å tilbe den samme Gud, men likevel fremstiller sannheten på forskjellige måter, er det ikke rart at mange føler seg forvirret og oppgitt. Men den Herre de hevder at de tjener, har selv sagt dem hva sannheten er:

«Ditt ord er sannhet.» (Joh.17,17) Eller mer presist: «Summen av Ditt ord er sannhet...» (Sal.119,160)

Det er kun i Bibelen vi kan finne ut hva som er sannhet. Gud har selv latt denne boken inspireres, og Han ber oss lete i den som etter skatter av sølv og gull, slik at Han kan undervise oss om hva som er riktig. Ikke halvparten av Guds ord er sannhet, heller ikke 99% av det, men hele boken - summen av Hans ord - er sannhet.

Når vi lurer på hva som er det rette å tro og gjøre, kan vi ikke gå til andre kilder enn de Gud selv ber oss bruke. Som svar på spørsmålet om hvilken vei som er den rette dersom vi ønsker å nå frem til himmelen, fortelles vi i Salme 77,14: «Din vei, Gud, er i helligdommen.»

Helligdomstjenesten gir ett bilde på Guds vei til frelse. Gud forklarte Moses hvilke gjenstander israelittene skulle lage og hvor de skulle plasseres, og i sitt ord har Han også forklart hva disse gjenstandene symboliserer.

Den jordiske helligdommen
Under sin vandring i ørkenen, slo de tolv israelittiske stammene leir omkring helligdommen. Levis stamme, som Gud hadde utvalgt til å gjøre prestetjeneste for seg i helligdommen, var ansvarlige for å frakte de hellige gjenstandene når israelittene forflyttet seg fra et sted til et annet.

Helligdommen var orientert mot øst. Rundt tabernakelet (teltet) var en forgård, og porten, som var laget av et vevet teppe, var den eneste inngangen til helligdommen. Dette understreker igjen at det er kun én vei til frelse. Mellom inngangen til forgården og tabernakelet var det to gjenstander, et kvadratisk offeralter og et renselseskar.

Offeralteret var laget av akasietre ikledd bronse. I hvert hjørne hadde det et horn, som var laget i ett med alteret. Alteret var hult, og i midten av det var det en netting av bronse. I tillegg ble det festet ringer for bærestengene, slik at alteret kunne flyttes. (2.Mos.27,1-8) På dette offeralteret ble det båret frem ulike offer. Daglig skulle det ofres to årsgamle lam som et stadig brennoffer. Folket kunne også komme frem med offergaver: Et brennoffer av storfe eller småfe, et grødeoffer av avlingen eller et fredsoffer, enten av småfeet eller storfeet. (3.Mos.1-3) Dessuten skulle det på alteret ofres syndofre dersom noen av israelittene hadde syndet. Dette gjaldt både for presten, høvdingen og hvem det måtte være av folket som hadde forbrutt seg mot Guds bud. (3.Mos.4)

Renselseskaret var laget av bronse, og stod plassert mellom offeralteret og tabernakelet. Når prestene skulle gjøre tjeneste ved alteret eller når de skulle inn i åpenbaringsteltet, skulle de vaske hendene og føttene i vannet fra dette karet. Denne symbolske renselsen var en nødvendig del av prestetjenesten. (2.Mos.30,17-21)

Selve tabernakelet var laget av tepper vevet med mønster av kjeruber. Over dette, «som et telt over tabernakelet», var tepper av geitehår. Dette var igjen dekket av rødfarget værskinn, og ytterst lå et dekke av delfinskinn. Planker og tverrbjelker var kledd med gull. Et teppe fungerte som dør inn i teltet, og et annet forheng, med mønster med kjeruber, delte tabernakelet i to. Den første avdelingen ble kalt Det hellige, og den innerste Det aller helligste. (2.Mos.26)

På nordsiden i Det hellige stod et bord av akasietre, ikledd rent gull. På dette bordet skulle det alltid ligge fremme tolv brød (kaker), såkalte skuebrød, derav navnet skuebrødsbordet. (2.Mos.25,23-30) Disse brødene, som var laget av fint mel, olje, salt og vann, ble skiftet ut hver Sabbat. Da ble de spist av prestene på «et hellig sted». (3.Mos.24,5-9)

Rett ovenfor dette, på sørsiden, stod den syvarmede lysestaken, som var laget i ett stykke av rent gull. Hver arm var utformet som knopper og blomster. Øverst var en oljelampe. (2.Mos.25,31-40) På disse skulle det fylles ren olivenolje, som israelittene skulle bringe til prestene, slik at lampene kunne holdes brennende hele tiden. (2.Mos.27,20-21)

Den siste hovedgjenstanden i Det hellige var røkelsesalteret, som stod plassert foran forhenget til Det aller helligste. Også dette alteret var av gullbelagt akasietre. Alteret var kvadratisk og hadde i likhet med offeralteret et horn i hvert hjørne. Hver morgen og kveld, samtidig som ypperstepresten tente lampene, skulle han brenne røkelse på dette alteret. (2.Mos.30,1-10) Prestene skulle ikke la «fremmed røkelse stige opp fra alteret», men i ett og alt følge den oppskriften Gud hadde foreskrevet. (Sml.3.Mos.10,1-7)

Bak forhenget, i Det aller helligste,stod Paktens Ark, eller paktkisten, som inneholdt de to steintavlene som Gud hadde skrevet sine ti bud på. Ettersom steintavlene også blir omtalt som vitnesbyrdene, blir paktkisten også kalt Vitnesbyrdets ark. (2.Mos. 30,6) Paktens ark bestod av to deler. For det første var det en ark, eller en beholder (kiste), som var laget av akasietre og kledd med rent gull både utvendig og innvendig. Her ble lovtavlene lagt. Den andre delen var nådestolen, som ble lagt som et lokk på kisten. Denne var laget av rent gull, med en kjerub hamret ut i hver ende. Disse kjerubene hadde vingene sine spendt ut over nådestolen og ansiktene vendt mot hverandre. Tilsammen utgjorde dette Paktens Ark, den helligste gjenstanden i hele helligdommen. (2.Mos.25,10-22)

Gud sa til Moses: «Og Jeg skal møte deg der, og Jeg skal tale til deg fra stedet over nådestolen, fra stedet mellom de to kjerubene som er på Vitnesbyrdets ark...» (2.Mos. 25,22) Dette gav navn til Åpen-baringsteltet, for der ville Gud åpenbare seg for dem og tale til dem. (2.Mos.29,42-44)

Da Israel var blitt et kongedømme og byen Jerusalem var blitt hovedstad i riket, bygde kong Salomo et større tempel for Gud i stein. Syv år tok det å bygge dette huset, som heretter - fra Salomos ellevte regjeringsår - kom til å huse de symbolske gjenstandene og være sentrum i fremvisningen av frelsesplanen. Men også dette tempelet var bygget etter nøyaktig samme mønster som Gud hadde vist Moses på Sinai-fjellet nesten 500 år tidligere. Bare materialet og størrelsen var forskjellig.

Symbolikken i gjenstandene
Hver eneste lille detalj i helligdommen hadde en symbolsk betydning som viste til Guds frelsesplan. I denne artikkelen vil vi konsentrere oss om hovedgjenstandene.

OFFERALTERET: Når en israelitt hadde syndet og forbrudt seg mot Guds lov, og han innså sin synd og angret, skulle han komme til tempelet med sitt syndoffer. Dette kunne være et lam eller en geitekilling. Var det hele menigheten eller den salvede presten som syndet, skulle de ofre en ung okse for den synd de hadde begått. Gud tok også hensyn til de fattige i denne ordningen. De som ikke hadde råd til å ofre et lam, kunne i stedet føre frem to turtelduer eller to dueunger, hvorav den ene skulle være syndoffer og den andre skulle være brennoffer. Dersom vedkommende heller ikke hadde råd til dette, kunne han komme med en offergave av fint mel. Men synden ville alltid kreve et offer.

Uansett hvilken form syndofferet hadde, var symbolikken den samme. Den uskyldige skulle dø, slik at den skyldige kunne gå fri. Den angrende synderen brakte med seg sitt offerdyr til helligdommen, la hendene på dets hode - som en symbolsk overføring av synden - og måtte selv drepe det. Så tok presten noe av blodet og strøk det med fingeren på de fire hornene på offeralteret. Resten av blodet ble helt ut ved foten av alteret. Alt fettet ble fjernet fra dyret, før det ble brent. «Slik skal presten gjøre soning i hans sted, og det skal bli tilgitt ham.» (3.Mos.4,31) Men en person som ikke angret sin synd etter at han var blitt klar over den, og heller ikke ønsket å bære frem noe offer, ble selv nødt til å bære straffen for den misgjerningen han hadde gjort.

Ofrene som ble brakt frem på offeralteret, var et symbol på Messias, som skulle komme til denne verden og dø som menneskenes stedfortreder. Døperen Johannes sa om Jesus: «Se! Guds Lam som bærer bort verdens synd!» (Joh.1,29) En av profetiene om Messias som Jesaja forkynte, understreket denne symbolikken: «Misgjerningen vi alle var skyld i, lot Herren ramme Ham. Han ble mishandlet og fornedret, likevel åpnet Han ikke sin munn. Lik et lam ble Han ledet bort for å slaktes.» (Jes.53,6-7)

Gud hadde understreket betydningen av at offerdyrene var uten lyte, dvs. uten feil og skavanker. Dette var fordi de skulle være et symbol på det fullkomne offer, Guds sønn, som «led én gang for synder, den rettferdige for de urettferdige.» (1.Pet.3,18) Jesus gjorde selv ingen synd, og hadde selv ingen straff å sone. Men frivillig tok Han på seg hele verdens synd og valgte å dø i menneskenes sted slik at de som angret sin synd, kunne få tilgivelse og leve evig.

Peter skriver: «For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble frikjøpt fra det tomme livet dere arvet fra fedrene, men med det dyrebare Kristi blod, som av et lam uten lyte og uten flekk. Dette ble Han utsett til på forhånd, før verdens grunnleggelse, men Han ble først åpenbart i disse siste tider for deres skyld.» (1.Pet.1,18-20)

Da Jesus døde på korset, opphørte den jordiske helligdomstjenesten, og som et symbol på dette revnet det kraftige forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst. (Mark.15,38) Da hadde symbolene møtt sitt motbilde. Skyggen og avbildet av de himmelske ting trengte ikke lenger å peke frem mot Frelseren og Stedfortrederen som en gang skulle komme, for nå var symbolikken oppfylt. Seremonilovene som Moses hadde skrevet ned, ble opphevet. Tilgivelsen var ikke lenger symbolsk, men reell.

Slik vi i dag ser tilbake på Jesu offer, så menneskene før Hans død frem mot denne begivenhet. Vi tar imot dette offer i tro. Det samme måtte israelittene og de som hadde sluttet seg til dem, gjøre. Det var ingen fullstendig eller virkelig tilgivelse i de ofrene som ble ofret på offeralteret i den jordiske helligdommen. «For det er ikke mulig at blodet av okser og bukker kan ta bort synder.» (Hebr.10,4)

Hadde dyreofringene vært fullkomne ofre, ville det ikke være nødvendig å gjenta dem dag etter dag, år etter år. Men de hadde i seg selv ingen kraft til å vaske bort noen synd, og var på ingen måte en fullstendig soning. (Se Hebr.10,1-3) Alle dyreofringene var et symbol på Guds Sønn, det eneste sanne offer, og det var kun i tro på det offer som en gang skulle komme, at den angrende synderen kunne få tilgivelse. Først ved Jesu død på korset ble hans synder strøket ut og tilgivelsen trådte i kraft.

Den første gjenstanden i helligdommen viser nødvendigheten av å «komme til korset». Når en person innser sin synd og angrer den - dvs. ønsker den ugjort og aldri mer gjentatt - , må han bekjenne sin synd for Gud og ta imot Jesus som sin stedfortreder og frelser. Guds løfte er: «Hvis vi bekjenner våre syndre, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. ... Og Han er selv soningen for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verden.» (1.Joh.1,9; 2,2)

Det finnes ingen annen vei til himmelen enn den som går forbi korset. Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved Meg.» (Joh.14,6) Vi må overgi vår synd til Gud, og ta imot Jesus som vår frelser. «Kom til Meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og Jeg vil gi dere hvile!» (Matt.11,29)

RENSELSESKARET: Den renselsen prestene måtte gjennom før de kunne gå inn i tabernakelet, symboliserte den renselse fra synd som vil foregå i en hver kristens liv som har overgitt seg til Gud. Jesus ønsker å «rense for seg selv et eiendomsfolk, som har iver etter å gjøre gode gjerninger». (Tit.2,14)

Jesus offer har sonet vår straff og gitt oss tilgivelse. Guds frelsesplan slutter allikevel ikke med dette. Gud ønsket ikke å legalisere synden, eller fjerne straffen for å bryte Hans lov. Det var jo synden som tok Hans Sønns liv. Sammen med tilgivelsen tilbyr Han derfor også nåde, som «oppdrar oss for at vi skal fornekte ugudelighet og verdslige lyster og leve edruelig, rettferdig og gudfryktig» allerede i den tid som er nå. (Tit.2,12)

Gud ønsker å «rense oss fra all urettferdighet». (1.Joh.1,9) Han sier: «Så skal Jeg stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Jeg skal rense dere fra deres urenheter og fra alle deres avguder. Jeg skal gi dere et nytt hjerte og gi dere en ny ånd i deres indre.» (Esek.36,25)

Den bibelske dåpen - fullstendig neddykkelse i vann etter egen beslutning - symboliserer denne «renselsen», hvor vi dør fra det gamle livet i synd og uten Gud, og blir født på ny til et liv som kristne, hvor vi vandrer sammen med Gud. Det er ikke selve dåpen - dvs. selve neddykkelsen i vann i seg selv - som vasker synden bort fra menneskenes karakter. Men dåpen er et symbol på dette. «Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud...» (1.Pet.3,21)

På veien inn i helligdommen kan vi ikke stoppe ved offeralteret. Vi kan ikke bare tro at Jesus døde på grunn av våre synder slik at vi blir tilgitt når vi har gjort noe galt, og så er alt i orden og vi trenger ikke å tenke mer på det. For det er ikke i orden om vi velger å fortsette å leve i synd. Gud ønsker å gjenopprette sitt bilde i mennesket og fjerne et hvert spor av synd og ødeleggelse. Derfor må vi gå videre, og daglig overgi oss til Gud slik at Han kan «rense oss fra all urettferdighet» og «rense for seg selv et eiendomsfolk». (Se 1.Kor. 6,9-11!)

«Stå opp og bli døpt og få vasket bort syndene dine, idet du påkaller Herrens navn.» (Apg.22,16) Med dåpen inngår vi en pakt med Gud om at vi ønsker å høre Ham til. Symbolsk blir vårt gamle liv begravet - slik vi også var døde i synd før vi tok imot frelsestilbudet fra Gud, Jesus som vårt stedfortredende offerlam - og idet vi stiger opp fra vannet, er vi «født på ny» til et nytt liv. (Se Kol.2,12)

«Så om noen er i Kristus, er Han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt.» (1.Kor.5,17)

Paulus stiller spørsmålet: «Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli enda større?» Og han svarer med det samme: «På ingen måte! Hvordan kan vi som døde fra synden, fortsette å leve i den? Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død? Vi ble altså begravet med Ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skulle også vi vandre i et helt nytt liv.
...
For vi vet dette, at vårt gamle menneske ble korsfestet med Ham, for at syndelegemet skulle bli fratatt sin makt, så vi ikke lenger skulle være treller under synden.» (Rom.6,1-4.6)

Prøvelsene blir ikke nødvendigvis mindre når man har inngått en dåpspakt med Gud. Oftere er skjer det motsatte. Men Gud har lovet å være med hver den som overgir seg selv til Ham, og Han vil ikke svikte dem. Han vil lede dem videre, og Han vil bringe dem i harmoni med seg selv og med sin lov.
TABERNAKELET: Tabernakelet kan godt kalles et bilde på den kristnes liv. Her inne foregår den åndelige vekst, eller den vekst i karakteren, som Jesus beskriver når Han sammenlikner Guds rike med et lite sennepsfrø.

«Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Eller hvilken lignelse skal vi bruke for å forklare det? Det er som sennepsfrøet, som er mindre enn alle andre frø på jorden når det blir sådd i jorden. Men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle andre hagevekster. Store grener skyter ut, slik at fuglene i luften kan bygge reir i skyggen av det.» (Mark.4,30-32)

En annen illustrasjon på Guds rike kan vi lese i Luk.13,20-21: «Det er likt en surdeig som en kvinne tok og gjemte i tre mål mel til alt var gjennomsyret.»

Det Guds rike som omtales på disse stedene, er ikke herlighetens rike, som vil bli opprettet etter Jesu gjenkomst, men det Guds rike som «er inne i dere». (Luk.17,21) Dette riket, nådens rike, begynner i menneskehjertet, og som et resultat av Den Hellige Ånds arbeid og Guds kraft, vil det vokse og bli større, til det til sist dominerer alle sider av livet.

I spørsmålet om et menneske tilhører denne verden eller Guds rike, er det menneskets karakter som er avgjørende for svaret. Innbyggerne av denne verden vil vise karaktertrekk som hører denne verden til og som strider imot himmelens prinsipper, mens innbyggerne av Guds rike vil gjenspeile Hans bilde og karakter.

Gjenstandene i tabernakelets første avdeling, Det hellige, viser hvilke ingredienser som hører hjemme i den kristnes liv, og som er nødvendige for at den rette veksten skal finne sted.

SKUEBRØDSBORDET: Etter sin dåp tilbrakte Jesus 40 døgn i ødemarken. Denne perioden fastet Han. Satan forsøkte å friste Ham til å gi etter for appetitten og bruke sin guddommelige kraft til å gjøre steiner om til brød. Jesus nektet å gi etter for denne fristelsen. Han ville ikke benytte seg av noe middel som menneskene ikke kan gjøre bruk av. I stedet svarte Han: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.» (Matt.4,4)

Skuebrødet var et bilde på Guds ord. Profeten Jeremia viser til det symbolske ved dette når han sier: «Jeg fant Dine ord, og jeg åt dem. Dine ord ble til fryd og glede for mitt hjerte.» (Jer.15,16) Dersom et menneske slutter å spise, får ikke cellene den næringen som er nødvendig for å holde organismen oppe, og personen vil til slutt dø. På samme måte trenger vi «åndelig føde». Guds ord må bli en del av oss, og det er det vi vil vokse på og leve av. «De ord som Jeg taler til dere, er ånd, og de er liv.» (Joh.6,63)

På samme måte som skuebrødet skulle ligge fremme hver eneste dag i uken, trenger også vi daglig å tilbringe tid med Guds ord. Ordet må bli en del av oss, slik som næringsstoffene i brødet blir en del av den som spiser det.

I ordningen med skuebrødet, viste Gud at én dag likevel var annerledes enn de andre. På ukens syvende dag ble brødet skiftet ut og spist av prestene på en spesielt sted. Da Gud var ferdig med å skape vår verden, hvilte Han på den syvende dagen, som Han helliget og velsignet. Helt siden den dag innebar Sabbatsdagen noe helt spesielt for Guds folk. Ikke bare fikk de hvile fra sitt daglige arbeid og strev, men dagen var også satt til side for et nært samvær med Gud. På en spesiell måte ønsker Gud å møte sitt folk på Sabbaten og ha samfunn med dem. Da vil Han også gi dem livsnødvendig styrke og kraft. (Mark.2,27)

LYSESTAKEN: Rett ovenfor skuebrødsbordet, stod den syvarmede lysestaken. Denne lysestaken var et bilde på Guds folk. (Se Åp.1,20) Jesus sa om seg selv: «Jeg er verdens lys!» (Joh.8,20) På samme ønsker Han at de kristne skal være lys for verden: «Dere er verdens lys!» (Matt.5,14) Og gjennom Jesaja sier Han: «Dere er Mine vitner.» (Jes.43,10)

Jesus kom til denne verden som et menneske, og Han levde og virket blant mennesker. Hans liv var et vitnesbyrd om Guds sanne karakter, at Gud er kjærlighet og ikke streng og hevngjerrig slik en del mennesker oppfattet Ham. «Aldri har noen sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, Han har forklart Ham.» (Joh.1,18) Jesus gav også et riktig bilde av Guds lov. Den var ikke urettferdig - slik det siden syndens oppkomst er blitt hevdet - , men står i perfekt samsvar til sann kjærlighet; kjærlighet til Gud og kjærlighet til vår neste.

Jesus var på denne måten et lys som vitnet om sannheten i en verden som var forblindet av mørke. På liknende vis skal de kristne være Guds representanter og gi verden et riktig bilde av Ham. Slik lampene i helligdommen lyste hele tiden, skal også den kristne stadig gi en avglans av Guds karakter. Ikke én dag i uken, ovenfor enkelte mennesker eller begrenset til visse situasjoner, skal den kristne med sitt liv være et vitne om Gud, men syv dager i uken, fra morgen til kveld, kort sagt hele tiden.

Guds prinsipper må bli en del av oss. Slik som surdeigen gjennomsyret mer og mer av deigen, vil Gud arbeide for at et menneske blir dannet mer og mer etter Hans bilde. Vi må ikke glemme at vi i oss selv ikke er i stand til å holde Guds lov. Vi er avhengige av Guds hjelp og kraft. Han som en gang selv var et menneske, vet dette, og Han sier:

«Jeg skal gi dere et nytt hjerte og gi dere en ny ånd i deres indre. Jeg skal ta steinhjertet ut av deres kjød og gi dere et hjerte av kjød. Jeg skal gi dere Min Ånd i deres indre, og Jeg skal gjøre så dere vandrer etter Mine lover, og så dere holder Mine dommer og gjør etter dem.» (Esek.36,26-27)

Lampene i helligdommen kunne ikke brenne dersom ikke de ble fylt med olje. Denne oljen var et bilde på Den Hellige Ånd, som Gud har lovet å gi sitt folk. Uten Den Hellige Ånd kan heller ikke vi være «verdens lys».

«Bli derfor Guds etterfølgere, som Hans kjære barn. Og vandre i kjærlighet... For dere var en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn, - for Åndens frukt består i all godhet, rettferdighet og sannhet...» (Ef.5,1.8)

«I dette er Min Far herliggjort, at dere bærer mye frukt. Og dere skal være Mine disipler.» (Joh.15,8) (Se også Gal.5,22-25 og 1.Kor.13)

RØKELSESALTERET: På alteret foran forhenget til Det aller helligste ble det hver morgen og kveld brent røkelse, «et stadig røkoffer for Herrens åsyn». (2.Mos.30,9) Denne røkelsen var et bilde på Guds folks bønner. (Åp.5,8)

I en av sine salmer skrev kong David: «La min bønn føres frem som røkelse for Ditt åsyn, mine løftede hender som et kveldsoffer!» (Sal.141,2)

Jesus tilbrakte mye tid i bønn da Han var her på jorden som et menneske, og Han oppfordret stadig sine etterfølgere til å gjøre det samme. «Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse. For Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.» (Matt.26,41)

Guds ord inneholder mange løfter om bønn. «Be, og det skal bli gitt dere.» (Matt.7,7) «Hvis dere blir i Meg og Mine ord blir i dere, kan dere be om hva dere vil, og det skal bli gjort for dere.» (Joh.15,7) «Og hva vi enn ber om, det får vi fra Ham, for vi holder Hans bud og gjør de ting som er til behag for Ham.» (1.Joh.3,22)

«Hvem av dere som er far, og som har en sønn som ber om et brød, vil gi ham en stein? Eller om han ber om en fisk, vil han gi ham en slange i stedet for fisken? Eller om han ber om et egg, vil han da by ham en skorpion? Hvis da dere som er onde, vet hvordan dere skal gi gode gaver til barna deres, hvor mye mer skal da deres himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber Ham!» (Luk.11,11-13)

Bønn er vår livsviktige kommunikasjon med Gud. Vi trenger å bruke mye tid i bønn, for Gud har lovet store velsignelser til dem som ber Ham. Vi er helt avhengige av den kraft Gud tilbyr oss. Kjødet er skrøpelig, men Guds Ånd er villig. Når vi ber Gud om hjelp, vil Han gi oss styrke til å stå imot selv de største fristelser og holde ut i de sterkeste prøvelser.

PAKTENS ARK: Guds frelsesplan var blitt laget før vår verden ble skapt. Allerede før de første menneskene hadde falt i synd, var Jesus blitt utsett som deres stedfortreder, dersom de skulle falle. (Se 1.Pet.1,18-20) Det var bestemt at de som ville ta imot dette offer, skulle få tilgivelse, bli gjenopprettet etter Guds bilde og arve det evige liv. (Ef.1,4) Etter syndefallet ble denne planen satt i verk, og på fastsatt tid ble Jesus åpenbart som menneskenes frelser, idet Han døde for deres synder på Golgatas kors. (2.Tim.1,9-10)

Guds mål med frelsesplanen er å gjenopprette sitt bilde i mennesket, det bildet som gikk tapt ved syndefallet. De delene av helligdomstjenesten vi har sett på så langt, viser veien til oppfyllelsen av dette målet. Paktkisten med de ti bud i Det aller helligste, gav uttrykk for det Gud til sist ønsket å gjøre med de mennesker som kommer til Ham:

«Jeg vil legge Mine lover i deres sinn og skrive dem på deres hjerter. Og Jeg vil være deres Gud, og de skal være Mitt folk.» (Hebr.8,10)

«Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte og dine etterkommeres hjerte, så du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel, for at du skal få leve.» (5.Mos.30,6)

Målet med Guds frelsesplan er å igjen bringe menneskene i samsvar med Hans hellige lov, som er et uttrykk for Hans karakter og selve grunnlaget for Hans styre i universet. Gud vil sette sitt folk fri fra syndens trelldom (Joh.8,34.36; 1.Joh.3,8) og gjøre dem i stand til å lyde frihetens lov. Gud vil skrive sin lov i våre hjerter og sinn, slik at den blir en del av vår karakter.

Slik hele deigen tilslutt var gjennomsyret av surdeigen, vil Guds prinsipper prege hver eneste side av livet, og vi vil bli i stand til å gi verden et riktig bilde av Gud. Johannes skriver: «For dette er Guds kjærlighet, at vi holder Hans bud. Og Hans bud er ikke tunge å bære.» (1.Joh.5,3)

Guds frelsestilbud skal forkynnes til alle mennesker , og de som tar imot Ham, får bli Hans barn og arvinger til herlighetens rike.«Den rettferdige skal arve landet og bo der til evig tid. .... Han har sin Guds lov i sitt hjerte, ingen av hans skritt skal være ustøe.» (Sal.37,29-31)

«For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skulle rose seg. For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud her gjort ferdig på forhånd, for at vi skulle vandre i dem.» (Ef.2,8-10)
HMT

Obadja